Top 10 similar words or synonyms for egenmektig

zhengde    0.578741

plotina    0.569539

sedenes    0.567561

sinon    0.564873

kostelnička    0.563617

temmu    0.563202

baibing    0.562433

coproecus    0.558951

sophonisba    0.556677

eryxo    0.556600

Top 30 analogous words or synonyms for egenmektig

Article Example
Liste over romerske keisere Listen over legitime keisere er derfor delvis påvirket av subjektive vurdering av de som setter dem samme, men også delvis av historisk konvensjon. Mange av de «legitime» keiserne listet her kom til keiserverdigheten ved egenmektig tilegnelse (tronran), og mange «illegitime» fordringshavere hadde et legitimt krav på posisjonen. Historisk har de følgende kriterier blitt benyttet for å utlede listene:
Sven Grafström Kungliga Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia har utgit Grafströms notater i to bind. Hans gjenlevende ektefelle ønsket at hans private dagboksnotater skulle bli offentliggjort allerede i 1956. Publiseringen av disse, som befant seg i UDs forvaring, blebimidlertid forhindret da ledelsen i UD egenmektig nektet å utlevere dem. Utenriksminister Undén anså på dette tidspunkt at notatene var for frittalende.
Massakren i Fosse Ardeatine Kappler hadde egenmektig økt antall gisler som skulle skytes til ti over det avtalte antall, og dessuten lot han skyte ytterligere fem. Han sørget for at det var ham selv, og andre høyere SS-folk, blant andre Erich Priebke, Karl Hass, Carl-Theodor Schütz og Hans Clemens, som henrettet de første gislene med nakkeskudd.
Hans Jacob Jensen Tilbake fra eksersisen syntes Johannessen dette var nokså egenmektig gjort og anla sak mot Jensen, men tapte. Jensen kom gjennom "Illustreret Nyhedsblad" også til å bli Henrik Ibsens forlegger. Han utga "Fru Inger til Østeraad", først som føljetong i ukebladet og dernest som separattrykk (1857), dernest "Hærmændene paa Helgeland" (1858) og til sist "Kjærlighedens Komedie" (1862).
Karl von Miltitz Når Miltitz var i stand til å opptre så egenmektig som formidler mellom Luther og Roma, skyldtes det at den romerske læreprosessen mot Luther stod stille etter keiser Maximilians død. Kurien tolererte hans virksomhet i høyden frem til keiservalget juli 1519, da Maximilians etterfølger ble valgt.
Maximilian von Baden Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm av Baden (Max von Baden; født 10. juli 1867 i Baden, Storhertugdømmet Baden, død 6. november 1929 i Salem) var den siste tronfølger til Storhertugdømmet Baden. Han var i en kort periode av 1918 Det tyske keiserrikets siste rikskansler, under keiser Vilhelm II. Den 9. november 1918 kunngjorde han egenmektig at keiseren hadde abdisert, og overlot kanslerembetet til sosialdemokraten Friedrich Ebert.
Gottfried Heinrich Pappenheim Rundt årsskiftet 1631/32 tilbød han sine tjenester til den spanske infante og regent over De spanske Nederlandene i Brussel, hvilket ble tatt godt imot, og gjennomførte en heltemodig, men resultatløs stormingsforsøk av Maastricht. Da han ikke fikk noe bistand av de spanske styrkene i landet, vendte han bitter tilbake til Tyskland. Han opptrådte stadig mer egenmektig og hadde vanskelig med å samarbeide med Albrecht von Wallenstein, men han inntok likevel på Wallensteins ordrer Halle i oktober 1632, og ble deretter sendt i ilfart til Lützen og til slaget ved byen hvor han ble dødelig såret av en kanonkule, og måtte tas ut av striden. Han døde dagen etter i Pleissenburg ved Leipzig.
Maximilian von Baden Da novemberrevolusjonen brøt ut var det klart for prins Maximilian at keiserens stilling ikke kunne reddes. I et forsøk på å redde monarkiet som institusjon og stanse forsøket på revolusjon gjorde han 9. november 1918 egenmektig og forfatningsstridig kjent at keiseren gikk av. Keiseren befant seg da i den øverste hærledelsens hovedkvarter i den belgiske byen Spa. Prins Maximilians handling ble først bekreftet av keiseren og kronprinsen i ettertid, da det ble klart for dem at det ikke var noe de kunne gjøre for å beholde tronen.
Lady Macbeth Literturkritikere og historikere mener at ikke bare representerer Lady macbeth en anti-mor, men de klassifiserer henne som en spesifikk type anti-mor figur: heksen. Kritikeren Joanna Levin definerer en heks som en kvinne som bukker under for en satanisk kraft, som lyster etter djevelen, og som, enten av denne årsak eller et ønske om å få overnaturlige evner, påkalle onde makter. Den engelske legen Edward Jorden utga "Briefe Discourse of a Disease Called the Suffocation of the Mother" i 1603, der han spekulerte at denne makten bokstavelig talt avstedkom fra de kvinnelige kjønnsorganene. Siden ingen andre hadde publisert noen studier på kvinners, spesielt mødres, mottagelighet for å bli til både heksen og den forheksede (besatt av demoner) bidro Jordens funn til å skape fundamentet for Engelsk renessansekulturs syn på forholdet mellom kvinner og heksedom. Levin henviser til Marianne Hesters "Lewd Women and Wicked Witches: A Study of Male Domination," der Hester artikulerer en feministisk tolkning av heksen som en egenmektig kvinne. Levin oppsummerer påstanden fra feministiske historikere som Hester som: heksen burde være en skikkelse feiret for sin ikkekonformasjon, trass, og generall sans for egenmakt; hekser utfordret den patriarkalske autoriteten og hierarkiet, og spesifikkt "threatening hegemonic sex/gender systems." Dette synet assoieres med heksedom—og ved utvidelse, Lady Macbeth—ikke med skurkestreker og ondskap, men med heroisme.
Voltaire Voltaire hadde en særlig begavelse for være vittig, bitende, og ofte skarp kritisk, egenskaper som har gjort Voltaire kjent og beundret i ettertiden, men det var nettopp de samme egenskapene som gjorde ham meget upopulær hos sine franske samtidige, inkludert store deler av det franske aristokratiet. Han var like bitende muntlig som skriftlig. I et selskap i 1725 følte en ung adelsmann seg fornærmet og lot Voltaire senere bli prylt i sitt nærvær. Voltaire lot det høre at han aktet å utfordre adelsmannen til duell, men adelsmannens familie skaffet seg et kongelig "lettre de cachet", et ugjenkallelig og egenmektig straffepåbud signert av den franske kongen. Et slikt straffepåbud var noe den franske adelen benyttet seg av for å kvitte seg med ubehagelige fiender. Personen som var navngitt kunne bli fengslet eller sendt i eksil, innenfor eller utenfor Frankrike. Ettersom hensikten med straffeforbudet ikke var rettssak, kunne den anklagede ikke forsvare seg i rettssal. Voltaire valgte i 1726 å gå i eksil i England framfor i fengsel. Disse hendelsene markerte begynnelsen på Voltaires forsøk på å endre og forbedre den franske rettssystemet.